08.10.2016

Man skal høre mye før øra detter av. 

Det er slik jeg har følt det, det siste året. Nærmere to. Ikke på et eneste tidspunkt har jeg ønsket å skrive noe offentlig om at jeg har slitt ekstremt mye. Og fortsatt sliter. Med meg selv, med livet. Heldigvis, på en måte, at jeg ikke er alene om akkurat den saken. Da jeg satt her en lørdags formiddag og forandret litt på designet mitt, kjente jeg lysten til å begynne å skrive igjen kom krypende. Hva jeg skal skrive om etter dette innlegget må gudene vite. Jeg har bare lyst. Lyst til å fortsette med bloggingen, slik jeg en gang gjorde. Lysten har meldt seg før dette. Opptil flere ganger, også. Problemet jeg har støtt på hver eneste gang jeg har satt meg ned for å knote ned noen bokstaver og ord for å prøve å publisere dem, har vært skyldfølelse over å ha begynt innlegget på en alt for positiv note enn det som egentlig var sannheten. 

Å åpne det første innlegget dette året med "Hei, bloggen! Nå er det en laaang stund siden sist, gitt!", funker bare ikke lengre. For det første er jeg ikke lenger seksten. For det andre blir det så forferdelig kunstig og rart. 

Etter den lille romsteringen jeg hadde med designet mitt, satt jeg meg ned og gikk igjennom alle innleggene jeg noensinne har skrevet. Alle. Fra kategori til kategori. Noen innlegg ble slettet, på tross av at det satt langt inne å slette dem. Nei, Monica. Alt trenger faktisk ikke å ligge ute på Internett lengre, selv om bildene i innleggene var koselige. 

På et tidspunkt i livet trenger vi alle en ny start. Legge bak oss ting. Slå oss til ro med at vi faktisk ikke får forandret alt her i livet, og at det vi ikke får forandret ikke kan holde oss tilbake fra å gjøre hva vi har lyst til i hverdagen. Fra nå av håper jeg at jeg kan finne gnisten igjen til å skrive, og gi blanke i den negative stemmen i bakhodet som ber meg om å holde tilbake på alt her i livet.



Marie

DATO 23.10.2016, TID 17:57

Eg heiar på deg ☺



Navn:


Mail - valgfritt:


Blogg:




Hva har du på ♥ ?

Husk.




hits