Tiffany & Co.

Når åpna jeg smykkeeskene med øredobbene og smykket jeg kjøpte på Tiffanys, og fikk meg en liten overraskelse. På baksiden av smykket er det kommet noen flekker, som mest sannsynlig har kommet av at eskene har stått kaldt på soverommet mitt. Kjipt? Ja.

Å gå inn dørene på Tiffany & Co, var egentlig litt surrealistisk. Man kunne gå å kikke i fred og ro, ettersom damene bak kassene så at vi aldri i verden kunne hatt råd til så mye som en øredobb i første etasje. I heisen til de andre etasjene, stod det en pyntet og striglet, eldre herre med hvite silkehansker, som trykket på heisknappen, alt etter hvilken etasje man ville til. Filmfølelse totalt. Det hele var litt absurd, men herlighet så velkommen man følte seg.




Jeg fant meg et par hjerteøredobber og et hjertesmykke med en liten nøkkel på - alt i klassisk Tiffany stil. Detaljene i smykkene kommer dessverre ikke så veldig godt frem på bildene, but you get the idea. På høyre side av hjertet kan du såvidt se de mørke partiene som har dannet seg, som forhåpentligvis kan fjernes på en eller annen måte.

Egentlig sliter jeg litt med å finne noen anledninger til å bruke disse smykkene. Nå som jeg omtrent kun henger på treningssenteret i tillegg, syns jeg de er litt for fine til å ha på seg der. Av alle verdens ting har jeg vurdert å selge dem, men kommer stadig frem til at jeg nok hadde angret meg i hel i ettertid. De er jo et minne fra turen. Et veldig spesielt et, også. 

- Har du noen spesielle smykker du er glad i? 

#NewYork #Tiffanys 


- 8 kilo.

For tre måneder siden begynte jeg for alvor å trene. Kickstarteren, som virkelig fikk meg i gang, var ikke bare en ganske horribel og stygg kommentar jeg fikk fra en helt random fyr jeg traff på en konsert, men også ytterligere omstendigheter. Jeg trengte det treningen har gitt, og fortsatt gir meg. Rent psykisk. Og også fysisk, naturligvis. 



I dag sitter jeg her 8 kilo lettere enn det jeg var for snaue tre måneder sider. Det føles ganske godt å skrive det, og det gir meg ekstra mestrings- og godfølelse. Hver eneste dag jobber jeg med kosthold, aktivitet og tankegangen. Noe har jeg jo trossalt gjort riktig. 

Av og til funderer jeg i mitt stille sinn. Egentlig gjør jeg det hele tiden. Hadde det ikke vært for den jævlige kommentaren og kleine fyren som ikke klarte å klappe kjeften sin igjen, vet jeg helt ærlig ikke om jeg hadde begynt i utgangspunktet. Egentlig burde jeg takket han i dag. Jeg følte for å motbevise kommentaren han kom med - selvom sannsynligheten for at jeg møter vedkommende igjen er lik null, og jeg aldri faktisk får motbevist han. Det er litt teit. 



Når jeg ser tilbake på ca halv annet år gamle bilder av meg selv og fjeset mitt og sammenligner det med bilder i fra per dags dato får jeg nesten litt sjokk. Eller, jeg får sjokk. Selvom man bør ha det godt med seg selv uansett hvordan man ser ut og hvilken size man er, er det langt i fra godt å leve i overvekt og ikke ofre en tanke over hva man faktisk spiser på i det lange løpet.

Innerst inne vet man at man ikke er på den rette hylla, og likevel fortsetter man i det samme, kjente sporet, enten på grunn av ren vane. Eller fordi man er redd for å utsette seg selv for noe ukjent og uforutsigbart. Man skylder seg selv å bli den beste utgaven av den man er.  

Å ha en dårlig - eller god dag, for den saks skyld, og få lov til å ta de følelsene ut med en time styrketrening, i tillegg til en halvtime intervaller på tredemølla - det finnes virkelig ingenting bedre for systemet. Tid, tanker og stress blir glemt. Tanker får ikke bare utløp på en positiv måte, men den dårlige energien jeg måtte ha, blir byttet ut med at jeg må fokusere mitt ytterste på å bruke krefter, være våken og skjerpa. Trening er den beste medisinen på markedet. 


Dream [B I G]



New York, I love you. 



hits