08.10.2016

Man skal høre mye før øra detter av. 

Det er slik jeg har følt det, det siste året. Nærmere to. Ikke på et eneste tidspunkt har jeg ønsket å skrive noe offentlig om at jeg har slitt ekstremt mye. Og fortsatt sliter. Med meg selv, med livet. Heldigvis, på en måte, at jeg ikke er alene om akkurat den saken. Da jeg satt her en lørdags formiddag og forandret litt på designet mitt, kjente jeg lysten til å begynne å skrive igjen kom krypende. Hva jeg skal skrive om etter dette innlegget må gudene vite. Jeg har bare lyst. Lyst til å fortsette med bloggingen, slik jeg en gang gjorde. Lysten har meldt seg før dette. Opptil flere ganger, også. Problemet jeg har støtt på hver eneste gang jeg har satt meg ned for å knote ned noen bokstaver og ord for å prøve å publisere dem, har vært skyldfølelse over å ha begynt innlegget på en alt for positiv note enn det som egentlig var sannheten. 

Å åpne det første innlegget dette året med "Hei, bloggen! Nå er det en laaang stund siden sist, gitt!", funker bare ikke lengre. For det første er jeg ikke lenger seksten. For det andre blir det så forferdelig kunstig og rart. 

Etter den lille romsteringen jeg hadde med designet mitt, satt jeg meg ned og gikk igjennom alle innleggene jeg noensinne har skrevet. Alle. Fra kategori til kategori. Noen innlegg ble slettet, på tross av at det satt langt inne å slette dem. Nei, Monica. Alt trenger faktisk ikke å ligge ute på Internett lengre, selv om bildene i innleggene var koselige. 

På et tidspunkt i livet trenger vi alle en ny start. Legge bak oss ting. Slå oss til ro med at vi faktisk ikke får forandret alt her i livet, og at det vi ikke får forandret ikke kan holde oss tilbake fra å gjøre hva vi har lyst til i hverdagen. Fra nå av håper jeg at jeg kan finne gnisten igjen til å skrive, og gi blanke i den negative stemmen i bakhodet som ber meg om å holde tilbake på alt her i livet.


Back in business.

Fra nyttår har bloggen min egentlig vært et dødt prosjekt. Jeg har ikke vært borti kameraet eller dataen min på aldri så lang tid. Plutselig fikk jeg en lyst til å ta bilder, og skrive litt igjen - og jeg merker hvor mye jeg har savnet det. 

Nå har jeg endelig kommet i gang med trening, begynt med vitaminene jeg lovde meg selv å begynne med for et år siden. Så jeg håper det kan øke energinivået litt, og kanskje gi meg litt mer overskudd i hverdagen, kombinert med treningen. I disse tider begynner det jo også å bli lysere, sånn generelt, og det er ikke til å stikke under en stol at det også er med på å gi meg boost i hverdagen. 



Foreløpig er er det cardio jeg trener, men tenker på å flette styrke inn etterhvert. Jeg føler for det første på, at jeg kanskje har vært i litt for dårlig shape til å ha begynt rett på styrketrening og derfor har mista motet med treningen før, og for det andre har nok fortiden bært preg av at jeg har vært alt for overambisiøs og gira. Skal jeg lykkes nå, tror jeg det er viktig at jeg er tålmodig, lytter til kroppen og tar oppstartsfasen i et litt roligere tempo enn før, for så å heller føle på at jeg tenger mer utfordringer, og sette tempoet opp. Alt innen rimelig tid, naturligvis. 

I jul i fjor, var jeg og Øystein i New York, og jeg har vel egentlig delt veldig lite om den turen, når jeg tenker meg om. Derfor har jeg nå satt meg ned og skrevet et innlegg hvor jeg har tatt for meg dag for dag i avsnitt, med bilder, som jeg nok deler opp i flere innlegg, og poster. Deretter tenkte jeg å legge ut et innlegg om mine erfaringer og opplevelser i fra turen. Har mye på hjertet i forhold til den turen. Jeg venter nok med julebildene i fra New York til det blir jul igjen. Det kan nok bli litt sært å sitte å bla igjennom bilder av julepyntede New York, når det snart er påske.
Jeg sparer deg for den - enn så lenge. 

Ellers er jeg glad for å være sånn halvveis tilbake, og begynne med det som har gitt meg så mye glede og mestringsfølelse, nemlig fotograferingen og skrivingen. 


Tatovering, lizm.

Yay! I dag har vært å fått meg time til coverup på Karma. Jeg fikk ikke time før 1 august, men siden det er Renathe jeg har fått time hos, regner jeg med at det absolutt er verdt det. Planen er å fikse opp i den utrolig amatørmessige tatoveringen jeg tok på Tattoo Lounge i august i fjor. Om du skal tattovere deg i Haugesund, gå for Guds skyld til Karma!

Jeg har ingenting i mot tatovøren på Tattoo Lounge, men når sant skal sies; enten er det trynefaktor tatovøren går etter når h*n velger kvaliteten på tatoveringene eller så er standarden på tatoveringene ekstremt lav.

Image and video hosting by TinyPic 

Min tatovering ser ut som en eneste stor kladd og jeg har dessverre hørt rykter om at andre som har tattovert seg på samme plassen føler det samme. Det er på ingen måte ment som hets til Tattoo Lounge - det er min ærlige mening.

Så om du vurderer å tatovere deg - gå til forskjellige studioer, be om å få se arbeid tatovøren(e) har gjort tidligere, sjekk hvordan studioet ser ut i forhold til hygiene - plass og interiør før du bestemmer deg. Og uansett hvor skråsikker du måtte føle deg på at du har valgt rett plass - og tatovør, tenk over og vurder det nøye.

Om du ikke har tatoveringer; har du lyst på?
Synes du tatoveringer er et dumdristig eller kunstnerisk valg?
Om du er fra Haugesund; har du erfaring med et eller begge studioene?


TatoveringsFAIL!

Jeg kjenner jeg blir kraftig irritert etter å ha lest >denne< saken
to dager på rad, nå.


Bildet i fra VG.no

Hvem er det som ikke vet, i 2011, at å tatovere seg privat kan
være skadelig!? For å være helt ærlig, så synes jeg ikke synd
på denne jenta, i det hele tatt! Jeg mener, hun tok en meget
risikabel sjangse, og den visste hun om!
Jeg er ikke så blåøyd og naiv at jeg trenger å bli forklart at det
er galt å tatovere seg privat.

I intervjuet med h-avis.no, forklarer 22-åringen at man ikke bør
gå til privatpersoner som tror de kan tatovere. Videre forklarer hun
at hun har lært, og skal tatovere seg hos proffe neste gang.

- Hva synes du om denne saken?



hits